Boligmarkedet Jan Ludvig Andreassen

Publisert 5 mars 2015 | av

Hva politikere kan gjøre – med boligprisene


Politikerne kan tilsynelatende gjøre intet med boligprisene, men det er egentlig bare et spørsmål om kreativitet. Tvert i mot kan de endre på så mangt og meget – inklusive lokaliseringen av sine egne arbeidsplasser.

I årets første måneder har deler, eller fragmenter, av det norske boligmarked gått av hengslene. Ikke helt uventet er det de rentefølsomme objektene – tenk lettstelte utleieobjekter i storbyene- som stiger mest. I sum er boligprisene opp hele 4 pst i årets to første måneder, årsprognosen er nå at vi vil se 6-7 pst prisvekst for året 2015.

De geografiske forskjellene er store. Øverst troner Oslo med en prisvekst for småleiligheter i indre by som kan komme opp mot 20 pst i år. Andre deler av landet, melder om langt svakere prisvekst, og i bygder og byer med mange oljerelaterte arbeidsplasser, er det fortsatt fare for regelrett prisnedgang.

At hovedstadsområdet stiger mye er ikke til å undres over.

Småleiligheter i fasjonable strøk er attraktive for flere kjøpegrupper.

1) Studenter, med foreldre som gjerne vil hjelpe barna bo godt, investorer og pendlere. Alle hjelpes av Norges Baks inflasjonsmål som med dagens lave boliglånsrenter nærmest er et løfte fra sentralbanken om at også verdien av din utleiebolig vil stige.

2) UDI-gjengen. Vår litt pussige befolkningspolitikk som går ut på å hente flyktninger og utsatte grupper fra alle verdens hjørner til Norge bidrar selvfølgelig også til høyere boligpriser. Å hente folk fra Sahara til Norge er vel omtrent like fornuftig som å bosette samer ved Nilens bredder, men akk ja. Selv om det er langt billigere å hjelpe dem nær deres hjemsted, vil politikerne gjerne ha dem her. Slik har det vøri, og slik vil det bli.

Etter en periode hvor de holdes i utkant Norge hvor alt er fremmed for dem, flokker våre nye landsmenn seg naturlig nok til bydeler i sentrale strøk. Bydeler hvor de kan lage seg et slags felleskap med røtter til sine hjemland. Akkurat som norske utvandrere til USA gjorde, under vår store utvandringsbølge for mer enn hundre år siden.

Bydelene blir ikke rene ghettoer. Også mange etniske nordmenn foretrekker å bo i bydeler dominert av våre nye landsmenn. Faktum er at Sagene i Oslo er et av områdene med høyest prisvekst. Litt mer spennende enn å bo i et kritthvitt nabolag, ikke sant?

Samferdselsinvesteringene henger ikke med. Sterk befolkningsvekst og tette innfartsårer til byene gjør sitt til at folk foretrekker å bo sentralt. Dårlig utvikling av veinettet og mangelfulle kollektive løsninger nærmest tvinger arbeidsfolk til å bo midt i byen.

Sist, men ikke minst sentraliseres de offentlige arbeidsplassene til de største byene. Og det er kanskje her politikerne enklest kan gi Norge en bedre boligpolitikk.

  • Flytt Stortinget til Eidsvoll
  • Flytt Fylkesadministrasjonene ut av sentrumsområder
  • Flytt museene ut av byene til bygde-Norge

Dette er bare tre av mange mulige tiltak for å spre mennesker og trafikken. En befolkning som i dag har hopet seg opp i våre største byer, men som kunne vært flyttet til mere landlige strøk. Denne type spredning vil redusere behovet for kostbare samferdselsløsninger og som vil dempe boligprisene der de er høyest.

Skattepolitikken kan også bidra til en bedre distriktspolitikk. Mange økonomer foreslår boligskatter som virkemiddel for å dempe boligprisoppgang, men hva med boligsubsidier der du måtte ønske at folk skal bo?

Kombinerer du skatter sentralt, med boligsubsidier trenger ikke beløpene bli så store at de kan utgjøre en forskjell. I dag er det jo tvert om hovedstadsområdet som er et av de få områder hvor du slipper å betale eiendomsskatt. Skattesystemet motiverer i sum folk til å flytte dit, trengselen allerede er størst: indre Oslo.

Boligboomen i sentrum av storbyene er ikke skapt av vår herre. Politikerne kan gjøre mye for å endre en utvikling hvis det er forandringer de vil ha:

  • De kan flytte arbeidsplasser, aller helst sine egne, ut av byen
  • De kan bestemme seg for å hjelpe utlendinger – i utlandet – fremfor å måke dem inn i norske storbyer.
  • De kan reversere dagens skattesystem som belønner flytting til hovedstaden og som straffer de som måtte bosette seg i kommuner med vanskelig økonomi.

Utover overnevnte tiltak, kan pengepolitikken endres: Avliv inflasjonsmålet.

Nettopp det at myndighetene lover, ikke spår, men lover, 2,5 pst inflasjon i årene som kommer får den forventede realrente for lånefinansierte boliginvesteringer å bli negativ.

Dette fordi 2,5 pst krever 3-4 pst lønnsvekst i år med stabil valutakurs. En lønnsvekst som stort sett har vært normdannende også for boligprisveksten.

Enten senk målet, eller dropp det, vi klarer oss så fint uten.



Tags: ,








  • Abonner på vårt nyhetsbrev


Close